|
Dagens fylkeskommune fikk sin form så sent som i 1976. Men denne formen ble til på grunnlag av en historisk utvikling gjennom flere hundre år. Etter 1814 ble folkestyret, demokratiet, en viktig drivkraft i forvaltningen. For å vite hva fylkeskommunen er kan det derfor være nyttig å se seg litt tilbake. Jan Fredrik Vinje
Len, amt og fylke
I vikingtida var Norge delt inn i fylker og skipreider, mindre områder som skulle stille et skip med mannskap til forsvar av landet. I dansketida ble fylkene først til len, med en lensherre som øverste embedsmann.
I 1662 ble det bestemt at len skulle erstattes med det tyske ordet amt, og vårt eget fylke fikk navnet Bratsberg Amt, etter gården Bratsberg der lensherren hadde hatt sin residens. Kongens mann ble nå amtmannen, som tok seg av viktige lokale saker og rapporterte til København om amtets tilstand. Først i 1918 ble navnet Telemark fylke tatt i bruk.
1814, Grunnloven og lokalt selvstyre
Norges løsrivelse fra Danmark og Grunnloven i 1814 førte også til større åpenhet for lokalt folkestyre i Norge. Men det tok mange år og utredninger før Stortinget omsider samlet seg om et vedtak som er blitt kalt «Formannskapslovene av 1837». Disse lovene gjaldt den lokale forvaltningen av amt, kommuner og byer. Amtmannen skulle være den administrative leder av amtskommunen, og var det fram til 1976 (fylkesmann fra 1918).
Det er viktig å merke seg at det bare var landkommunene som var med i amtsforvaltningen. Bykommunene (Skien, Porsgrunn, Brevik, Stathelle, Langesund, Kragerø og Notodden) hadde en egen og mer selvstendig styreform, uten noe samlende, overordnet organ.
Amtsformannskap og fylkesting
Det første amtsformannskapet ble holdt på Nordre Brekke i Skien, 25. juni 1838. Baron Fredrik Wilhelm Wedel Jarlsberg ledet møtet, - en av hans siste oppgaver før han gikk av samme år etter 25 år i embetet. Det var ordførerne i kommunene, eller deres stedfortredere, som møtte til amtsformannskapets møter, og det var 20 av dem på dette første møtet. Det vil si at Telemark på den tiden hadde 20 landkommuner og 7 bykommuner, i alt 27.
Et viktig ansvar for amtsformannskapet var å kontrollere bruken av amtets penger, - den skatten amtet krevde inn av landkommunene. Til dette ble det valgt to revisorer. For øvrig var ikke amtsformannskapets oppgaver klart lovregulert, men det tok seg av viktige fellesoppgaver som veier og sykehus. Politi- og fengselsvesen, jernbaneutbygging og lokalt skolevesen på grunnskolenivå var også med på amtets budsjetter. Senere kom noen skoler på videregående nivå.
Telemarkskanalen var et felles prosjekt som amtsformannskapet gikk inn for, med sterk støtte av den populære amtmann Hans Jørgen Christian Aall. Han var i embedet i 31 år (1846-77), - lengst av alle amtmenn gjennom tidene. I 1918 endret amtet navn til fylke og amtsformannskapet ble fylkesting.
Store reformer i lokalforvaltningen
Det etablerte folkestyret med bystyrer, kommunestyrer og amtsformannskap (fylkesting) utviklet seg, men forble i prinsippet uforandret i 140 år. Tiden var overmoden for reformer. To store samfunnsendringer skjedde da i løpet av kort tid: Kommunesammenslåingen i 1964 og reformen i fylkesforvaltningen i 1976.
En viktig bakgrunn for kommunesammenslåingen var at utviklingen i mange byer etter hvert ble hindret av for trange grenser. De manglet utbyggingsområder for boliger og industri, og dette hadde de omkringliggende landkommunene rikelig av. Landkommunene, som gjennom fylkestinget hadde ansvar for veier, sykehus og andre felles goder, var på sin side svært misfornøyde med at bykommunene ikke var med å bidra til utgiftene til dette. Et eksempel: Etter hvert ble det en god del biler i byene, og disse benyttet veiene som landkommunene hadde bekostet og som bykommunene overhodet ikke hadde bidratt til. På den annen side var det tjenester i byene som var tilgjengelige for folk fra landkommunene, og som disse slapp å betale for.
Da den store kommunereguleringen kom i 1964 ble disse konfliktene løst. Alle byene ble slått sammen med en eller flere landkommuner, og byene ble på denne måten representert i fylkestinget og deltok i utgiftene til felles goder. Men fremdeles var det kommunene selv som valgte representanter til fylkestinget.
1976: Reform i fylkesforvaltningen
På denne tiden vokste det fram ønsker og visjoner om å styrke lokaldemokratiet. Fylket hadde vært styrt av embedsmenn i mange hundre år, og selv om demokratiet nå var gjennomført både på kommune- og fylkesplan var det fortsatt en statlig embedsmann, fylkesmannen, som satt på toppen som leder av administrasjonen. I forbindelse med valget i 1976 ble det gjennomført tre vesentlige endringer:
- For det første ble fylkesmannen skilt ut med egen administrasjon, og det ble opprettet en stilling for en fylkesrådmann som skulle lede fylkeskommunens administrasjon.
- For det andre ble fylkestinget fra nå av valgt ved direkte valg, samtidig med kommunevalget.
- For det tredje ble det direkte skattlegging til fylkeskommunen, «fylkesskatten».
Hensikten var å styrke den politiske styringen av fylkeskommunen og samtidig skille ut den statlige delen av fylkesadministrasjonen, bl.a. kontrolloppgavene.
Det som skjedde etterpå
Det er omkring 30 år siden denne reformen i fylkesforvaltningen. I mellomtiden bygde fylkesmannsembedet opp en betydelig administrasjon, bl.a. en miljøvernavdeling og en landbruksavdeling (tidligere fylkeslandbrukskontoret).
Fylkeskommunen utviklet seg også både i størrelse og pålagte oppgaver, men de fleste er enige om at resultatene av reformen ikke svarte til forventningene. Noen representanter for staten har hevdet at fylkene ikke gjorde jobben sin godt nok, at de prioriterte feil, at de var for trege til å omstille seg osv. Fylkeskommunene selv mener at reformen i utgangspunktet var god, men at de ikke fikk penger nok til å bygge fylkeskommunen opp til det den var tenkt å være. Det gjelder ikke minst den såkalte «regionalpolitiske rollen», - koordinering og styring av fylkets felles interessområder som planlegging, samferdsel, næringsliv og kultur. Gjennom store reformer ble fylkeskommunen pålagt oppgaver uten å få full dekning for utgiftene. I tillegg vokste kravene til helsevesenet kraftig og truet med å «senke» fylkeskommunen økonomisk. Velgernes interesse for og engasjement i fylkestingsvalgene ble heller ikke som forventet, men samtidig dalte valgdeltagelsen også i kommunevalgene.
Nye reformer
Fylkeskommunens problemer med å leve opp til forventningene førte til en debatt om forvaltningsnivåets framtid, og det var sterke krefter som talte for å legge ned fylkeskommunen. En foreløpig avklaring kom med stortingsvedtaket i 2001 om at staten skulle overta sykehusene fra fylkeskommunene (Helsereformen), og det skjedde med virkning fra 1.1.2002. Sammen med sykehusene flyttet også psykiatri og habiliteringstilbud. Helsereform nr. 2, som ble vedtatt i Stortinget i 2003, førte til at fylkeskommunens ansvar innenfor barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten fra 1.1.2004. Antall ansatte i fylkeskommunen ble redusert fra ca. 5.000 før helsereformen i 2002 til knapt 1.500 pr. 1. januar 2004. Driftskostnadene ble redusert fra 3 milliarder til ca. 1,3 milliarder kroner.
Nye oppgaver
Samtidig med at fylkeskommunen har "mistet" oppgaver og ansvarsområder, har den fått nye utfordringer under betegnelsen "Det nye fylket". Den viktigste endringen er at fylkeskommunen i større grad enn før skal være en "ledende regional utviklingsaktør". Det betyr først og fremst at fylkeskommunen skal sitte i førersetet for samfunnsutviklingen i Telemark, og søke samarbeid og partnerskap med kommuner og andre instanser for å fremme en positiv utvikling i fylket. Men det betyr også mulighet for å søke samarbeid ut over fylkesgrensene og landegrensene. Et eksempel på dette er Telemarks politiske og administrative samarbeid med Buskerud og Vestfold (BTV-samarbeidet), et foreløpig 4-årig forsøk fra 1.1.2004 som Stortinget har godkjent. Andre eksempler er Østlandssamarbeidet, hvor 8 fylker samarbeider om felles interesser. Fylkeskommunen deltar også i internasjonalt samarbeid innen Norden og Europa.
Parallelt med dette har fylkeskommunen beholdt ansvaret for å gi befolkningen et tjenestetilbud innen videregående opplæring, kollektivtrafikk, fylkesveier og tannhelse.
Kilder:
Bjarne Grimsrud: Fra lensherre til fylkesrådmann (1997)
KS-rapport: Fylkeskommunens stilling i forvaltningen (1986) |
|